Å lytte.

Nan-in, en japansk Zen mester i Meiji perioden (1868 – 1912) tok imot en universitetsprofessor som kom for å spørre om Zen.

Nan-in serverte te. Han helte teen i den besøkendes kopp og da den var helt full – fortsatte han å helle. Teen rant ut over bordet uten at. Nan-ji ikke gjorde mine til å ville stoppe. Professoren så på teen som rant utover bordet, ut på gulvet – helt til han ikke lenger klarte å dy seg. ”Det renner over. Det er ikke plass til mer!”

”Slik som denne koppen, ” sa Nan-in, ”er du full av dine egne meninger og spekulasjoner. Hvordan kan jeg vise deg Zen med mindre du først tømmer koppen din?”

Å lytte er en god og illustrerende øvelse i Zen.

Når vi hører noe, om det er i en samtale med en annen eller i andre situasjoner, foregår det oftest en parallell aktivitet i oss: vi kommenterer det vi hører, vi tenker på noe annet, vi får assosiasjoner, danner meninger, forbereder svar osv. og oftest bare med delt oppmerksomhet lytter vi til det vi hører.

Hviskeleken er en illustrasjon – hvor en setning eller kort fortelling hviskes og går rundt i ring fra et øre til det neste og hvor den siste sier høyt det han hørt – oftest noe ganske annet enn det som opprinnelig ble fortalt.

Det som er delt – er ikke helt. Og Zen søker alltid det hele – å være tilstede med udelt oppmerksomhet i alle situasjoner, i alt vi gjør. Denne halve oppmerksomheten på det vi hører er enda et eksempel og en illustrasjon på at vi er i våre egne verdener, det som i Buddhistisk sammenheng kalles en drøm – drømmen som er vårt liv.

Zen buddhistisk trening søker å vekke oss fra denne drømmen. Derav betegnelsen på virkningen av treningen: ”oppvåkning” – når en våkner til verden slik den er.

Vi har en gang vært gode lyttere og vi har evnen i oss, men vi bruker den sjelden eller aldri – vi har fått oss vårt ståsted, våre oppfatninger og meninger og så blir lyttingen vår farget, filtrert av disse. Vi hører ikke ordentlig etter.

Små barn kan lytte – med hele seg. De kan uanstrengt og naturlig være den som ikke vet, og lytter for å få vite, åpent og uten annen oppmerksomhet enn på det den andre sier. De stiller i spørsmålssituasjonen med et helt blankt ark – åpent for det som er.

Som voksne har vi skaffet oss så mye kunnskap, så mange begreper om verden; vi har så mange meninger, oppfatninger, ”sannheter” i oss – at når noe fortelles oss så filtreres det igjennom dette og det som tilslutt dannes i vår bevissthet, tankene er en sminket, fordreid utgave av det vi hører eller ser – ”vår versjon”, vår virkelighetsoppfatning.

På denne måte frarøver vi oss muligheter til å se ting på nytt, forstå den andre, se verden slik den virkelig er – og ikke bare slik jeg har ikledd den mine forutinntatte oppfatninger.

Det å høre etter, virkelig lytte, krever en indre stillhet, en udelt oppmerksomhet på det som sies. Denne indre åpne stillheten er det vi øver oss på i Zazen, og det å lytte er å bringe dette ut i verden og praktisere det i det virkelige livet – det er Daglig Livs Praksis.

Navajo indianerne har en tradisjon med å vente på at noen virkelig er ferdig med å snakke før de svarer. Det betyr en pause, et rom som tillates den som snakker i fall hun eller han ikke er ferdig.

Å høre ordentlig etter – det er oppgaven for neste uke. Øv dere.