Å lytte

Nan-in, en japansk Zen mester i Meiji perioden (1868 – 1912) tok imot en universitetsprofessor som kom for å spørre om Zen. Nan-in serverte te. Han helte teen i den besøkendes kopp og da den var helt full – fortsatte han å helle. Teen rant ut over bordet uten at  Nan-in gjorde mine til å ville stoppe.

Professoren så på teen som rant utover bordet, ut på gulvet – helt til han ikke lenger klarte å dy seg. ”Det renner over. Det er ikke plass til mer!”

”Slik som denne koppen, ” sa Nan-in, ”er du full av dine egne meninger og spekulasjoner. Hvordan kan jeg vise deg Zen med mindre du først tømmer koppen din?”
Å lytte er en god og illustrerende øvelse i Zen som krever at vi legger oss selv tilside – dette illusoriske Jeg´et vi tillegger så stor betydning.

Når vi hører noe, om det er i en samtale med en annen eller i andre situasjoner, foregår det oftest en parallell aktivitet i oss: vi kommenterer det vi hører, vi tenker på noe annet, vi får assosiasjoner, vi danner meninger, vi forbereder et svar osv., og oftest bare med delt oppmerksomhet lytter vi til det vi hører.

Hviskeleken er en god illustrasjon på dette – hvor en setning eller kort fortelling hviskes og går rundt i ring fra et øre til det neste og hvor den siste sier høyt det han hørt som ofte noe ganske annet enn det som opprinnelig ble sagt.

Det som er delt – er ikke helt. Og Zen søker alltid det hele – å være tilstede med udelt oppmerksomhet i alle situasjoner, i alt vi gjør. Denne delte oppmerksomheten på det vi hører er enda et eksempel og en illustrasjon på at vi er i våre egne verdener, det som i Buddhistisk sammenheng kalles en drøm – drømmen som er vårt liv. Zen buddhistisk trening søker å vekke oss fra denne drømmen. Derav betegnelsen på virkningen av treningen – ”oppvåkning” – når en våkner til verden slik den er.

Vi har en gang vært gode lyttere og har evnen i oss, men vi bruker den sjelden eller aldri. Små barn kan lytte – med hele seg. De kan uanstrengt og naturlig være den som ikke vet, og lytter for å få vite, åpent og uten annen oppmerksomhet enn på det den andre sier. De stiller med et helt blankt ark – åpent for det som er.

Som voksne har vi på denne måte frarøvet oss muligheten til å se ting på ny, forstå den andre, se verden slik den virkelig er – og ikke bare slik jeg har ikledd den mine forutinntatte oppfatninger.

Det å høre etter, virkelig lytte, krever en indre stillhet, en udelt oppmerksomhet på det som sies. Denne indre åpne stillheten er det vi øver oss på i Zazen, og det å lytte er å bringe dette ut og praktisere det i det virkelige livet – det er Daglig Livs Zen Praksis.

Navajo indianerne har en tradisjon for å vente på at noen virkelig er ferdig med å snakke før de svarer. Det betyr en pause, et rom som tillates den som snakker i fall hun eller han ikke er ferdig.

Å prøve ut å høre ordentlig etter – det er oppgaven for neste uke. Øv dere.