Noe vi blir bedt om å prøve på når vi kommer til Zen – er å forsøke å gjøre bare en ting av gangen – til å begynne med bare for en kort periode – la oss si en halv time. Det gir en god illustrasjon på det utrente hjertet og sinnet. På samme måte som det å sitte zazen/meditasjon sier noe om det samme.

Det er vanskelig å holde ut med å gjøre en ting av gangen i det enkle dagliglivet i begynnelsen – og hvis vi klarer la oss si en halvtime – er også det overraskende utfordrende, nesten vondt. Men når det er noe vi virkelig ønsker å gjøre eller noe som krever oss fullt ut – er vi bedre, men i de mange strekkene med vanlige gjøremål – vanskelig.

Noe i oss trekker oss mot å distrahere oss selv – med flere gjøremål, flere parallelle sansestimuli – lese avisen, drikke kaffe og høre på nyhetene. Og det å nekte dette «noe» å distrahere oss er hardt. Så når vi har gjort unna halvtimen vår – glir vi tilbake til gamle vaner, kanskje litt matt av øvelsen og fortsetter som før. Med en følelse av lettelse i å gå tilbake til det vanlige: sjekke telefonen, drikke kaffe og lese avisen.

Hva er dette «noe» i oss som søker distraksjon?

Det er åpenbart noe som opererer i randsonen av det som er under min innflytelse – for det er ikke bare å si til seg selv at nå gjør jeg rolig og samlet bare en ting av gangen resten av dagen – that´s it. Det har jeg bestemt – og så gjøre det. Det er som en uro vi har i oss – og at helt enkelt og samlet å gjøre det vi gjør ikke er nok – og at det å oversvømme sansene våre med stimuli, skifte i aktivitet, parallelle gjøremål, multitasking – lindrer denne uroen som er i oss. Som å forsøke å ikke se noe vi ser.

Hvis man ikke utsetter seg for å prøve det – vil man kunne leve et helt liv uten å kjenne den følelsen vi alle har i oss – og de fleste lever et helt liv uten å være seg bevisst det, eller stille seg spørsmål ved det.

Det å gjøre en ting av gangen – uavbrutt til tingen er gjort – er hensiktsmessig. Og på sett og vis er det på en oppstykket måte også det vi gjør når vi multitasker – bare at vi har kappet opp gjøremålene våre i småstykker og rista dem sammen. Det som skjer da – er at det vi gjør blir mindre fordypet, innprenter seg dårligere, gir mindre glede og oppfyllelse – og vi blir samlet sett mindre effektive. I det perspektivet er det også lurt å øve seg på det.

I et Zen tempel eller kloster – er det en grunnregel. Det er tilrettelagt for å leve dagene sine slik. Hvis du i en arbeidsperiode blir satt til å luke i et bed – skal du holde på til det bli slått en serie slag med klappers som markerer at arbeidsperioden er over. Så reiser du deg, rydder opp, renser verktøyet du har brukt, henger dem ordnet der du fant dem og går til neste gjøremål – f.eks. til te – før nesten zazen periode. Støtten du får i et Zen tempel er at du ikke har noe valg, det er spillereglene, og at alle dine treningskamerater gjør det samme. Det gjør det enklere, men uroen, rastløsheten, nervøsiteten, uvanen er din egen hjemmelekse – den må du selv stå i.

Øvelsen her er den samme som i zazen/meditasjon. Uroen finner andre veier når den nektes å få spille seg ut i ytre uro – den går over i tankene og vi blir fort sittende halvveis å luke i bedet og halvveis eller helt i en tankestrøm – i dagdrømmer. Når vi så griper oss selv i det – fysisk tilbake til det som gjøres – igjen og igjen og igjen. Ved utholdende og bestemt øvelse blir periodene med dagdrømmer kortere og vi evner å være i det å finne et ugress, lirke det ut med hele roten, legge det i kurven og finnet et nytt.

Zazen/meditasjon gir oss støtte i dette foretagendet. Den gir oss større evne til å gjenkjenne at vi er på tur og å vende tilbake til En – øyeblikket her og nå og det som er foran oss. Og den gir oss med øvelse en indre ro som alt kan springe ut fra.

De to: gjøre en ting helt og fullt av gangen og zazen/meditasjon er et nødvendig par som gjensidig styrker hverandre. Dette er to grunnelement i Zen treningen.

Hvis vi etter en arbeidsperiode hvor vi har vært helt på, virkelig anstrengt oss på den måten og igjen skal sitte zazen er det ingen forskjell og en kommer fort inn i det også på puten i zendoen/meditasjonshallen. Det er en flyt – en vedvarende understrøm av å flyte med det som er.

Det Zen treningen lærer oss – er ikke å gjøre noe annet enn det vi allerede gjør, ikke noe annet enn det alle mennesker gjør. Det er ingen spektakulære øvelser eller ferdigheter vi instrueres vi – øvelsesarenaen er våre liv akkurat som de er. Det Zen treningen gjør – er at vi evner å gjøre det dypere, «forstå» det som er – dypere – det som kalles innsikt.

Zen lærer deg ikke noe ikke alle vet – ingen hemmeligheter – den bare gjør deg i stand til forstå dypere det alle vet. Og det er en stor glede.

En Zen munk hadde tjent sin mester som assistent en tid, men var ikke fornøyd. Han hadde nok holdt på en stund, for han var blitt mesterens personlige assistent og det forutsetter en lengre periode i praksis. Han hadde nok til og med vist seg som en med motivasjon for å få en slik posisjon.

En Zen mesters assistent har det travelt og etterlates ikke mye tid og anledning til å sette seg ned, gruble og filosofere. Men hodet hans, som våre, fant nok allikevel anledning, og det hadde nok bygget seg opp i han en utilfredshet, en urolig tanke om at: «er dette alt?» –  og et ønske om et resultat, noe som kunne gi tilfredstillelse. Det var kanskje dager han nærmest glemte rådene han hadde fått og som en innskytelse senere på dagen kom på hva han var der for og hva han var anbefalt å gjøre, nøling med å sette ut i livet de instruksjonene han hadde fått, energiløse zazen perioder med tretthet og tankekjør osv. Alle som har forsøkt seg på Zen trening vil kjenne seg igjen i det.

Sannsynligvis hadde Mesteren hans sett det komme i lengre tid som små uoppmerksomheter i det daglige, litt te-søl på asjetten, en dør som ble stående åpen – en manglende tilstedeværelse i de små tingene. Tilslutt holdt ikke munken det ut lenger:

” Mester – fra jeg kom hit har jeg ikke fått noen instruksjoner i Zen fra deg!». Mesteren så på han og svarte,” Helt siden du kom hit har jeg uten stans gitt deg essensielle instruksjoner i Zen.”

Svaret forundret munken (oss). For det var jo nettopp det han ikke hadde gjort. Det var bare alle disse daglige gjøremålene, trivialiteter for det meste –  på rekke og rad  og ikke noe ordentlig, ingen bliss , ingen opplysning – ikke noe løft.

Og mange av Zen mestrene er utrolig sparsomme med de store ordene. Mange etterlater seg ingen spor for ettertiden i skrift eller tale – bare denne direkte instruksjonen gjennom å vise hva det dreier seg om – med den erfaring at nettopp ordene gjør at vi blir opptatt av fingeren som peker og ikke ser det den peker mot.

Forundret spurte munken,” På hvilke punkter har du instruert meg, Mester?” Mesteren svarte,” Hver gang du har brakt meg te, har jeg ikke mottatt den fra din hånd?  Hver gang du har servert meg et måltid, har jeg ikke tatt det imot og spist det?  Hver gang du har bukket til meg, har jeg ikke senket hodet til svar? På hvilke punkter har jeg sviktet i å vise deg essensen i hjertet og sinnet?” (Essensen i Zen).

På sett og vis vil vi ikke ta inn over oss at det vi søker, Nirvana, er rett foran øyene våre! Derfor all denne treningen, denne lange reisen tilbake til vårt eget hjerte!